Sportsfly

Opprinnelsen

Sportsfly startet på verdensbasis i slutten av 1970- tidlig 1980-tallet med små lette farkoster laget av aluminiums-rør og Dacron/Mylar-stoff av typen brukt på hangglidere. Motivasjonen var å lage super-enkle og billige motoriserte luftfartøy som alternativ til de dyre sertifiserte flyene. Hang-glidere hadde da eksistert en tid, og folk kom fort på tanken om å motorisere tilsvarende enkle, men sterke, konstruksjoner. I Norge ble navnet Mikrofly brukt om slike fly helt til ca 2020.

Motorene var typisk to-taktere, likt de man finner i en motorsag. Å assosiere de første sportsfly med en hagestol med motorsag-motor er derfor ikke helt ubegrunnet.

Siden 1980-tallet har det imidlertid skjedd en helt utrolig utvikling for disse flyene og miljøet internasjonalt. På verdensbasis har regelverket blitt standardisert. Stort sett de samme overordnede reglene eksisterer overalt. Flyene er nå de mest avanserte småfly man kan få kjøpt (går ut fra at de fleste ikke betrakter en biz-jet for et småfly).

Dette kan kanskje best beskrives med bragden til Zara Rutherford som i 2022 ble den yngste kvinne som fløy solo jorden rundt, 19 år gammel. Flyet hun brukte var et sportsfly, en Shark. Dette er laget i karbon/aramid honeycomb sandwich, og kan fullspekkes med alt av utstyr man kan tenke seg. Det flyr i 300 km/t, og gjør det jorden rundt. Dette sier noe om kvaliteten på utstyret.

Man kan i dag få kjøpt sportsfly med både turbin-, eller elektrisk motor. Mange sverger imidlertid fortsatt til det helt enkle og lette som det hele startet med. Om man vil flakse rundt fri som fuglen en stille sommerkveld i en åpen farkost av aluminiums-rør og duk, eller om man vil fly til andre kontinenter i et høyteknologisk vidunder, er kun et spørsmål om smak og behag - og - lommebok. De fleste havner en plass imellom.

På mange måter kan vi si at sportsfly har folkeliggjort privatflyet. Det er svært få som har råd til et nytt motor-fly til 5-10 millioner. Et fullt brukbart sportsfly får man kjøpt på Finn til 100 tusen (men selvsagt, the sky is the limit her som alle andre plasser).

Sportsflyging er definert juridisk i Norge og de fleste andre plasser i verden, som en rekreasjon, en sport. Derav navnet sportsfly. Et klassisk motor-fly er definert som et transportmiddel. Av dette følger også svært forenklet regelverk for sportsfly og sportsflyging sammenlignet med et tradisjonelt motor-fly. Sportsfly er organisert inn under Norges Luftsportsforbund, og alle kompetansebevis er organisert av Norges Idrettsforbund.

Hva er et sportsfly

Grovt sett kan man si at så lenge maks tillatt avgangsvekt for luftfartøyet er under 600 kg, og maks antall seter er 2, så kan et fly registreres som et sportsfly (650 kg for sjøfly).

I motsetning til de fleste motor-fly, så kan alle sportsfly utrustes med nødskjerm. Dette er en fallskjerm som tar hele flyet ned hvis det er behov for det. Dette er ikke noe krav i Norge, men de aller fleste norske fly har dette installert. Begge flyene til Værnes Flyklubb har nødskjerm.

Det finnes mange varianter av sportsfly. Vi har tre hovedkategorier:

• Rorkontroll
• Vektskift
• Gyroplan

Rorkontroll er det desidert vanligste. Dette er et helt vanlig fly med vinger og ror og styres som et hvilket som helst annet fly.

Vektskift, også kalt Trike, kan kanskje best beskrives som en hangglider med motor. Den styres med vektskift i stedet for ror og stikke (som en hangglider). Dette er såpass forskjellig fra rorkontroll at et eget kompetansebevis er nødvendig.

Gyroplan (gyrokopter, autogyro) er et luftfartøy der vingene er byttet ut med en stor rotor, en propell drevet av luftstrømmen. Det minner mest om et helikopter, men er en helt egen klasse luftfartøy der fremdrift sørges for av en vanlig flymotor med vanlig fly-propell. Et gyroplan styres på samme måte som et fly med pedaler og stikke, men oppfører seg så forskjellig at et eget kompetansebevis også trengs for dette.

I tillegg finnes et hav av under-varianter: Sjøfly, amfibie, fly med ski, STOL (spesiallaget for Short Take Off and Landing), opptrekkbart understell, forskjellige motorer: firtakt, totakt, turbin, elektro. Til og med pedalkraft har blitt brukt.

Man kan også bygge sitt eget fly. Mange fabrikanter, faktisk de fleste, selger fly også som byggesett. Noen selger kun byggesett. Hvor mye man bygger selv blir avhengig av hvordan flyet er konstruert og hvor mye man faktisk vil gjøre selv. Skrog og vinger til et fly i karbonfiber, er det normalt fint lite man kan gjøre noe med selv. Det eneste blir installasjon av motor, instrumenter osv. For et fly i aluminium, er det mye større spillerom. Hele flyet kan leveres flatpakket i sine enkelt-deler av aluminiumsplater. Å bygge sitt eget fly vil spare masse penger og man lærer enormt mye. Ikke minst blir man veldig godt kjent med sitt eget fly.

Vedlikehold

Et annet viktig punkt med sportsfly i motsetning til motor-fly er at man må vedlikeholde flyet selv. På motor-fly har man sertifiserte flymekanikere, men på sportsfly kan man fikse alt selv (man kan selvsagt få hjelp). Dette gjør at det blir mye billigere å ha et sportsfly. Det blir også mye mer fleksibelt og praktisk, da man er helt selvhjulpen, noe som er viktig i grisgrendte Norge. Det blir selvfølgelig også mye mer jobb, men dette er en del av moroa. Å ha et sportsfly er veldig likt med å ha en båt. Samme reglene gjelder. Skal man ut på tur, så må utstyret være i orden.

Hvor kan man fly?

Som sagt kan man fly jorden rundt med sportsfly med sitt sportsflybevis. Enkelte land krever at man spør på forhånd, mens andre land ikke har noen slike krav. I Europa er alt med sportsfly nokså likt i alle land. Sportsfly er en veldig Europeisk greie, og langt de fleste fabrikanter finnes her. For oss Nordmenn, kan vi fly til Sverige, Finland og Tyskland for eksempel uten noen form for eksplisitt tillatelse. Utlendinger fra Europeiske land, kan fritt fly i Norge med sine fly.  

I hele Norge og resten av Norden kan vi fly stort sett på samme måte som vi flyr motor-fly. De samme reglene gjelder i lufta. Sportsfly tar av og letter på 1-300 meter eller mindre. De har derfor veldig beskjedne krav til rullebane. Med litt store hjul og robust understell, kan man lande nær sagt hvor som helst, med tillatelse av landeier og der motorisert ferdsel er lov.

Hvordan kan man fly

Med sportsfly kan man kun fly såkalt VFR. Det vil si etter de visuelle fly-regler. I praksis betyr dette at man må ha sikt til bakken i de fleste tilfeller. Imidlertid kan man også fly om natten og «on top». On-top vil si å fly over skylaget (uten sikt til bakken). Man kan imidlertid aldri fly gjennom skyer med et sportsfly. For å fly om natten kreves et eget kurs i tillegg og flyet må ha utstyr for det. 

Hvordan få sertifikat?

Det eksisterer ikke noe sertifikat eller lisens for å fly sportsfly. Siden sportsfly juridisk sett er en sport, og NLF er en del av NIF, må man ha et kompetansebevis gjennom NIF. Dette fås ved å ta teoretisk og praksis kurs. De med Part-FCL (EASA LAPL/PPL eller høyere) trenger ikke et slikt kompetansebevis for å fly et norsk sportsfly i Norge, gitt at alle reglene for å utøve denne sporten følges. Det er imidlertid ingenting i veien får å ha et slikt kompetansebevis i tillegg. Man har da et bevis som er helt uavhengig av EASA og som varer livet ut, og det er helt gratis.

Teoretisk kurs kan tas som selvstudium, klasseromsundervisning, 1 til 1 undervisning, eller en blanding. Pensum er mye likt med LAPL/PPL, men fokusert mot sportsfly (noe er tatt bort, noe ekstra er tatt med). Teorikurs er identisk over hele landet, og man kan begynne og avslutte hos forskjellige klubber.

Praktisk kurs består i å fly med instruktør. Standard skoleprogram setter av minimum 30 timer flyging før man får sitt kompetansebevis. Noen klarer dette helt fint, mens andre trenger mere tid. Som med alt annet, er det høyst individuelt hvor mye trening man trenger. Hvor ofte man har instruksjon spiller også inn, og hvor godt forberedt man kommer til hver time, samt tidligere erfaring. Værnes Flyklubb har to fly det skoles på: En Pipistrel Alphatrainer og en Atec Faeta. 

Værnes Flyklubb har de senere år praktisert å ha teorikurs (skoleromsundervisning) sammen med flere andre klubber i distriktet. Det er imidlertid ingenting i vegen for å starte når man måtte føle for det på egen hånd med selvstudium. Ta kontakt for nærmere info.

Hvor mye koster det?

Totalprisen blir veldig avhengig av antallet timer som trengs før man kan fly godt og sikkert. Her er det tatt utgangspunkt i 30 timer og teori som selvstudium. Dette er kun et overslag, men vil gi en pekepinn.

Det eneste man trenger av litteratur er Den Store Sportsflyboken. Når man har den og melder seg inn i en klubb, så får man også elektroniske hefter for hvert av de ni fag. Dette skjer gjennom noe som heter TMS. TMS er en elektronisk kursordning for både teori og praksis. Eksamen er gratis, og gjøres elektronisk gjennom NLF. Man kan ta eksamen i et fag om gangen, eller alle på en gang. Helt opp til kandidat (og eksamensvakt 😊). Realistisk sett kan man si at det hele koster en plass mellom 40 og 50 tusen kroner.

Then what?

Man har fått sitt kompetansebevis gjennom Værnes Flyklubb. Hva kan man bruke det til?

Både klubbens Atec Faeta og Pipistrel Alphatrainer kan leies for kortere og lengre flyturer. Både Norge og Sverige er fullstappet av småstriper mer eller mindre spesialdesignet for sportsfly med masse lokal aktivitet. Bare ca 1 time eller mindre flytur fra Værnes, har man over 20 plasser man kan besøke. Man kan også fly til alle større flyplasser. Gjennom opplæringen på Værnes har man fått radio-praksis med morsmelken.

Å fly sportsfly, er det virkelig en sport? Ja faktisk. Hvert år arrangeres det mesterskap i sportsflyging i distriktet. Flere individuelle øvelser i året. Dette består i navigasjonsflyging (uten GPS) og landingskonkurranser. Hvert år er det også NM, samt EM i de samme grenene.

Den største fordelen med sportsfly er likevel at det muliggjør å ha eget fly for en mye mindre penge enn det et tilsvarende motor-fly koster. Det man først og fremst sparer på, er driftsutgifter og vedlikeholdsutgifter. Å drive å pusle på eget fly, kjøpe til nye instrumenter, fikse litt her og der, det er en hobby i seg selv.

Så kan man gå videre med nattflyging, ski, sjøfly, eller ta den helt ut og kjøpe seg en autogyro eller en trike.

På Oppdal flys det seilfly. De må dras opp i lufta med et motorisert fly. Til det brukes et trimma sportsfly. Det er vel få ting som skjerper instinkter og flyferdigheter mer enn å dra opp seilfly gjennom turbulensen på Oppdal. Seilflygere elsker vind.

Videre kan man gå både teknisk og operativ veg videre. Etter noe erfaring og timer, kan man ta instruktørkurs og bli instruktør. Eller man kan bli teknisk besiktingsperson ved å ta de rette kurs for det. Teknisk besiktingspersoner er ressurspersoner i alt flyteknisk, samt at de kontrollerer flyene hvert år. Noen fortsetter også til LAPL/PPL.

Til syvende og sist, så er det likevel miljøet og folkene som gjør at dette er en hobby man blir fanget opp av. Alle med den samme entusiasmen for fly og flyging. Bildet under beskriver dette godt. Der er Savannah-skvadronen i formasjon på tokt over Trøndelag 😊